Mitt første møte med Rio de Janeiro

Etter å ha vært på leir (IPL) i tre uker, gledet jeg med til å komme til Rio der vi skulle bo på hotell rett med copacobana under infield. Infielden begynte mandag 2. februar. Vi (meg og Hilde) kom til Rio fredagen før. Der vi skulle være hos en venninne av Hilde i helgen og kose oss (i Rio):) Desverre gikk det ikke helt sånt... Vi hadde nemlig klart og blitt matforgiftet på IPL, siste dagen!!!!!!!!! Mens vi satt på flyet fra Salvador til Rio, kjente jeg bare at jeg ble dårligere og dårligere, kvalmere og kvalmere. Jeg tenkte for meg selv at dette var jo fryktelig rart siden jeg ikke pleier og blir dårlig av å fly. Men hvertfall i det vi skulle gå ut, var vi begge så dårlige og kvalme at vi må ha sett helt latterlige ut. Mitt første møte med Rio de Janeiro var doen på flyplassen. Når jeg endelig klarte og "stable meg opp på beina", henta vi bagasjen vår og gikk for og møte hun som vi skulle bo hos. Faren hennes var med for og hente oss. Vi prøvde og forklare at vi var dårlige, men de fikk visst ikke helt tak i det. Hvertfall på veien bort til der de bor ble faren sittende og prate og prate. Siden jeg ikke svarte (fordi jeg var så kvalm) tenkte de med en gang at jeg ikke forsto de de snakka om og at jeg ikke snakka godt nok portugisisk til og kunne svare (dette hadde jeg fått hørt hele ferien). Når de sa det prøvde jeg igjen og forklare at jeg var skikkelig dårlig og derfor orket jeg ikke å snakke. Jeg var faktisk enormt redd for at jeg ikke skulle klare og holde ut til vi kom fram. Når vi endelig kom fram og ut av bilen, var jeg så dårlig at jeg holdt på og ramle sammen. Jeg spurte om de hadde et bad i nærheten. Nei vi måtte opp i leiligheten! Da fikk jeg se en vask der i "bakgården/parkeringsplassen". Jeg rakk akkurat bort til vaksen før alt kom opp!!!! Det er trygt og si at jeg kommer til og huske mitt første møte med Rio de Janeiro! Desverre så var det ikke noe som gikk over med en gang og vi forsto etterhvert at det ikke bare var oss som hadde blitt dårlige, men flesteparten av de som hadde vært på leiren. Det ble en heller trist helg. Rett og slett fordi jeg ikke orket å gjøre noe. Jeg lå i sengen og ynket meg om jeg ikke var oppe for og spy eller noe. Ble såpass mye bedre at vi kunne ta oss en tur på kino. Der kunne jeg bare sitte stille i et rom med air condition. Herlig! Brasilianere blir veldig beskyttende når du er dårlig og prøver og få deg frisk på alle mulige måter de kan tenke seg. "Drikk denne teen, nei ikke drikk den, drikk heller denne, det er bra om du spiser sånn, ikke spis det, gjør sånn, ikke gjør sånn" osvosv. Så vil de heller ikke at du skal være alene, selv om du prøver og hinte fram at nå hadde det egentlig bare vært best for meg og ligge og hvile i et stille rom. Jeg prøver ikke å si noe stygt om brasilianerne som jeg er så fryktelig glad i, men de har bare en litt annen måte og være på en oss norske og for ei som egentlig bare vil hjem til Norge der jeg ligger og er syk, kan det bli litt for mye med at alle skal ha sine meninger om hva som er bra og ikke og hva du selv egentlig tror og kjenner på ikke blir tatt noe sørlig med i betraktningen. Men jeg er veldig glad for at jeg var kommet til en familie som prøvde og hjelpe meg så godt de kunne. Det er jo tross alt herlig med personer som kaller deg datter nr. 3:) Men det er virkelig en av de gangen jeg har merket kulturforskjellen sterkest. Morsomt hvordan folk reagerer forskjellig i forskjellige kulturer...